Skip to main content

Utdatert lovforbud mot delt omsorg må endres!

Både domstoler og politikere er helt ute av takt med samfunnsutviklingen og med ny kunnskap om delt omsorg.

Morspresumpsjonen, som ideologiseres av Krf og andre konserverende krefter, bygger ikke på det man i dag vet om hvor viktig det er for barn å opprettholde tilknytning til fedre. Det er en viss uenighet fagfolk i mellom om hvor mye barn under tre bør flyttes på, men en overveldende enighet om at to bosteder er best for eldre barn. Dette reflekteres ikke i loven.


Da statsråd Solveig Horne i fjor sendte ut høringsutkast om endringer av barneloven med mål om å fremme likestilt foreldreskap, var det én bestemmelse som ble uteglemt: Den sterke begrensningen i domstolenes adgang til å pålegge delt omsorg i § 36 andre ledd. Høringsutkastet problematiserer ikke om denne bør opprettholdes, og det er heller ingen evaluering av hvordan bestemmelsen har virket.


Bestemmelsen, vedtatt i 2010, sier at delt omsorg (delt fast bosted) bare kan idømmes av domstolene der det foreligger ”særlige grunner”. I realiteten ble dette kriteriet, gjennom forarbeidenes retningslinjer, forsynt med slike begrensninger at endringen i forhold til tidligere lov ble minimal. Det ble gjort klart at dette var en ”snever unntaksregel”. Det skulle en særlig høy bevisbyrde til , på nivå med strafferettens, for at delt bosted ville være det beste. Domstolen måtte ” ha en stor grad av sikkerhet”, ja, den måtte være ”overbevist” om at delt bosted vil være til barnets beste. Å ta feil i å gi omsorgen til enten mor eller far var tydeligvis mye mindre alvorlig enn å ta feil ved å dømme til delt omsorg. For barn under 7 år gis det beskjed om at delt omsorg er uaktuelt.


I sum er budskapet til domstoler og advokater at delt omsorg kan dere for praktiske formål bare glemme! Og slik har det blitt. Vi kjenner bare to dommer – av de mange tusen avgjørelser om barnefordeling siden 2010 – hvor det er besluttet delt omsorg: En dom fra Sør-Trøndelag tingrett 20.2.13 og en fra Gulating lagmannsrett 23.10.15.


Departementet sitter nå med høringsuttalelsene og forbereder en lovproposisjon. De kan fortsatt rette opp forsømmelsen. Spesielt gjør man klokt i å feste seg ved uttalelsen fra Advokatforeningen, som sier at terskelen ”særlige grunner” etter deres erfaring ”utgjør et betydelig hinder for at delt bosted avtales der forholdene ellers ligger godt til rette.” Parter som ønsker konflikt, kan tilpasse seg taktisk til loven og tvinge frem en avgjørelse der en godt fungerende delt omsorgsordning avvikles til fordel for fast bosted hos den ene. Hovedsynspunktet bak dagens lov, at dersom det først er en slik konflikt mellom foreldrene at det blir rettssak, er forutsetningene for delt omsorg ikke til stede. Dette kommenterer Advokatforeningen slik: At saken bringes inn for domstolen, behøver ikke være ensbetydende med at partene ikke evner å samarbeide, når omsorgsordningen først er klarlagt.”


Det er gjort omfattende forskning de senere år som underbygger at delt omsorg gir barna best prognose for deres utvikling. Dette inkluderer store oppsummerende studier over de siste 25 års forskning, foretatt av anerkjente forskere som Bauserman, Gilbreth, Lamb, Warshak, Nielsen. Dette har ført til store endringer i amerikansk rettspraksis, og betegnes av American Psychological Association som et paradigmeskifte, jf Meland og Sjøgren i siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforeningen.


Delt omsorg fra barna er helt små gir bedre emosjonell og atferdsmessig tilpasning, bedre selvfølelse, mindre depresjon og stress, bedre skoleresultater, bedre sosial tilpasning, bedre tilpasning til familie og til skilsmissen, bedre relasjon og kommunikasjon med fedre og motvirker effekten av familiekonflikt. I motsetning til dagens dogme om at delt bosted forutsetter lav konflikt, synes forskningen å indikere at delt bosted kan kompensere for de konfliktene som er der. En rekke norske, skandinaviske og europeiske studier peker i samme retning. Lovgivningen burde derfor oppmuntre til utbredelsen av en slik ordning, ikke gjøre den til et ”umulig unntakstilfelle.”


Også når det gjelder de minste barna, er hovedbildet at omfattende foreldrekontakt, også i form av overnatting hos begge foreldre, er til barnets beste. Ikke minst ved at dette i betraktelig grad styrker sannsynligheten for at far fortsetter å være aktivt involvert i barnets liv ettersom det blir eldre. Antagelig er nettopp risikoen for at far forsvinner ut av barnets liv den statistisk største risikofaktoren for barns utvikling. En oppdatert lovgivning burde særlig være rettet mot å forebygge dette, ikke drevet av frykt for imaginære farer ved for utstrakt bruk av delt omsorg.


I Norge støtter Psykologforeningen seg fortsatt nesten utelukkende på forskning som forholder seg til målinger av tilknytning. Disse er basert på observasjoner som kun gir et øyeblikksbilde av mor/barnforholdet. Slike studier sier lite eller ingenting om det man egentlig burde måle, nemlig effekten av ulike bosteds- og samværsordninger på barns fysiske og psykiske helse over tid. Bufdir og FOSAP støtter seg også til forskningen til Tornello og McIntosh, som er internasjonalt bredt kritisert for å undersøke marginaliserte familier og for ikke å holde vitenskapelig standard. Kochanska & Kim (2013), som er en av de få som har sammenliknet barns tilknyting til begge foreldre, tilbakeviser forestillingen om at tilknytning i hovedsak skjer til mor: ”Begge relasjonene har noen unike og noen overlappende bidrag til barnets utvikling. Barn var ikke i større grad trygt tilknyttet til mødrene enn fedrene. Det å være trygt tilknyttet til en av dem hadde en sterkt beskyttende effekt mot mental helserisiko.”


På tross av loven ser vi at delt omsorg velges av stadig flere skilte foreldre i Norge. I dag er andelen opp mot en tredjedel. Dette er utslag av en farsrevolusjonen som pappapermisjonen har bidratt til. Ari og Märtha Louise opptrer slik sett i tråd med tidsånden. Det kan gi inspirasjon, men hvilke politiske beslutninger som utgår fra Kongens Råd, er likevel viktigere enn hvilken praksis som utøves av kongens familie!

 

Se også hele artikkelen publisert under Debatt på Dagbladet, 16. september 2016

 

Dr. Linda Nielsen:

https://sharedparenting.wordpress.com/2014/11/04/51/

Bauserman:

https://www.apa.org/pubs/journals/releases/fam-16191.pdf

Warshak:

http://www.thecustodyminefield.com/research/warshak2014report.pdf

Gilbreth:

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2239255/

Lamb:

http://jkseminars.com/pdf/ImprovingQualityArt.pdf

Anita Skårstad Storhaug om fedre i barnevern:

http://forskning.no/2015/02/barnevernet-foretrekker-mamma-framfor-pappa