Skip to main content

Mellom 26 000 og 46 000 barn ser ikke pappaen sin en vanlig måned

218 877 barn bor med mor (kilde: SSB, 2016 Familie og husholdninger)

hvorav:

  • 146 226 barn bor hos bare mor

  • 72 651 barn bor med mor og stefar


Fordelingen av barn 0-17 år, som bor bare hos mor eller hos mor og steforelder, etter alder og søsken (SSB, 2016):  https://www.ssb.no/statistikkbanken/selectvarval/saveselections.asp (Denne linken må oppdateres)


Svar fra bostedsmødre: 21% samværsfedre ser ikke barna sine en vanlig måned







SSB rapporten ”Hvilke fedre har lite eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg?” viser at 21% av norske samværsfedre (ifølge bostedsmødrenes svar) har ikke samvær med barna sine en vanlig måned (kilde: SSB, 2015, side 22 og side 19 jfr. tabell 3.2 som du ser over her, ekstern link)


Svar fra samværsfedre: 12% samværsfedre ser ikke barna sine en vanlig måned





Men samme SSB rapporten viser at 12% av norske samværsfedre (ifølge samværsfedrenes svar) har ikke samvær med barna sine en vanlig måned (kilde: SSB, 2015, side 22 og side 19 jfr. tabell 3.1 som du ser over her - ekstern link )


SPØRSMÅLET ER DA HVOR MANGE BARN 0-17 ÅR SER IKKE PAPPAEN SIN EN VANLIG MÅNED?


Siden SSB rapporten fra 2015 ser på samværsfedre (samværsfedre betyr at barna bor hos mor som er bostedsforelder) må vi  ta utgangspunkt i de barna som bor bare hos mor:

218 887 barn som bor hos mor x 21 % samværsfedre som ikke får se barna sine
=  46 000 barn som ikke ser pappaen sin en vanlig måned.

218 887 barn som bor hos mor x 12 % samværsfedre som ikke får se barna sine
=  26 000 barn som ikke ser pappaen sin en vanlig måned.


Hvor mange av disse 46 000 barna er utsatt for samværssabotasje?

NOVA undersøkelsen om «Samværsfedrenes situasjon» har undersøkt ulike årsaker til at far ikke treffer barnet. Her viser det seg at 35 % samværsfedre ikke får se barna sine fordi moren til barnet ikke ville det ((s.57: http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2002/Samvaersfedrenes-situasjon ) Det er verdt å merke seg at hele 87% av fedrene i NOVA undersøkelsen hadde vært gift eller samboende med barnemoren (s.6).

46 000 barn x 35% = 16 100 barn får ikke se pappaen sin en vanlig måned fordi moren til barnet nektet barnet det (= samværssabotasje).


Opptil 16 100 norske barn utsettes altså for samværssabotasje en vanlig måned
Hvor mange får ikke se barna pga lang avstand?

46 000 barn x 24%= 11 000 barn får ikke se pappaen sin en vanlig måned fordi det er lang avstand mellom foreldrehjemmene

 “Den aller tyngste variabelen som avgjør det gjennomsnittlige omfanget av samvær, er avstanden mellom foreldrehjemmene”, skriver Nova rapporten på side 66 (http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2002/Samvaersfedrenes-situasjon)

24% oppgir lang avstand som årsak for at fedrene ikke har sett barnet sitt siste måned . Lang avstand må sees i sammenheng med at dagens barnelov gir bostedsforelderen adgang til å flytte fra Tromsø til Oslo med barnet vekk fra samværsforeldre med det fatale konsekvenser det får for barnet som umuliggjør samvær.

På side 59 skriver forskerne I NOVA rapporten følgende:
”Som vi så i kapittel 3, har 87 prosent av samværsfedrene vært gift eller samboer med barnets mor. Av de resterende 13 prosent kan vi også regne med at flertallet har bodd i rimelig nærhet av hverandre på den tida de hadde et forhold. Lange avstander skyldes altså som regel at en av partene – eller begge – har flyttet på seg etter at forholdet gikk i oppløsning. Dette er et av de momentene som ofte trekkes fram i den offentlige debatten: at fedrene plasseres på sidelinja når mødrene tar med seg barnet og flytter til en annen kant av landet. Hvis mødrene ønsker å sabotere kontakten mellom far og barn, hevder kritikerne, kan hun neppe finne en bedre måte å gjøre det på. Rent juridisk har foreldre med daglig omsorg større beslutningsmyndighet når det gjelder avgjørelser for barnets helhetlige tilværelse, noe som blant annet innebærer at hun kan ta avgjørelser om flytting innenfor landets grenser. Samværsforeldre har rett til å uttale seg før en eventuell innenlands flytting, men kan ikke hindre flyttingen.”
Avstand mellom foreldre i Norsk NOVA rapport (2002) om samværsfedre:
“Der foreldrene bor i samme nabolag, har fedrene samvær i nesten 11 dager per måned i gjennomsnitt – mer enn en tredjedel av tida. Dette faller til knapt ni dager når reisetida kommer opp mot 1⁄2 time, og helt ned til under to dager per måned i gjennomsnitt for de som bor mer enn seks timers reisetid unna. Trekk ved begge foreldres situasjon og forholdet mellom foreldrene influerer på omfanget av samvær, men reiseavstanden setter de virkelige rammene.”
“Så langt har vi funnet en del variable som hver for seg har innvirkning på antallet samværsdager. Men mange av disse forholdene henger sammen – for eksempel henger tiden som er gått siden bruddet klart sammen med både barnets alder og sjansen for at en eller begge foreldre har etablert seg på nytt. Det kan derfor hende at effekten vi ser av tid siden bruddet egentlig bare speiler det at barnet blir eldre, eller at effekten av det å etablere seg på nytt egentlig bare speiler tiden som er gått siden bruddet. Tar vi alle de aktuelle variablene inn i en multivariat analyse, kan vi kontrollere effekten av hver av disse for effekten av andre uavhengige variable. Vi har derfor gjort en regresjonsanalyse med antall samværsdager som avhengig variabel (lineær regresjon, vedlegg A). I denne analysen finner vi at de sentrale faktorene som står seg i en slik test er barnets alder, hvorvidt mor har etablert seg på nytt, og – aller mest – avstanden mellom foreldrehjemmene. Eldre barn har altså mindre samvær, det er mindre samvær der mor har etablert seg med ny parter, og også der det er stor avstand mellom foreldrehjemmene. Tiden som er gått siden bruddet har ingen selvstendig effekt når vi kontrollerer for barnets alder og foreldrenes eventuelle nyetablering, det har heller ikke spørsmålet om hvem som initierte bruddet. Avstanden mellom foreldre- hjemmene har derimot en svært sterk effekt, og det å kontrollere for dette øker også kraftig modellens forklaringskraft (R2). Dette styrker den konklusjonen vi trakk etter å ha sett på de bivariate sammenhengene (s.66). “

Basert på statistikken: Hva kan være det mest treffsikre tiltaket for å sikre barn god kontakt med begge foreldre og derav bedre psykisk helse?
Statistikken på flytting med barnet taler for at at delt bosted som utgangspunkt i loven og det å legge flyttemyndigheten under foreldreansvaret slik som NOU 2008 foreslo, vil være det mest treffsikre tiltaket for å sikre barn god kontakt med begge foreldre. Dette fordi “den aller tyngste variabelen som avgjør det gjennomsnittlige omfanget av samvær, er avstanden mellom foreldrehjemmene”, slik NOVA rapporten skriver.
Det vil legge til rette for at barnets behov for kontakt med begge foreldre, nærmiljø, skole osv opprettholdes og settes foran begge foreldrenes særbehov; f.eks flytting pga ny kjæreste, karriere, ny jobb, utdanning osv. Slike foreldrehensyn bør være underordnet barnets rettigheter. Å regulere flyttingen og hindre samværssabotasje ser altså ut til å være det viktigste for å påvirke samvær med begge foreldre og som derav kan gi barnet bedre psykisk helse